Det som kan vrenges og sees på fra mange sider - En tekst om Ut av innsiden av Eli Maria Lundgaard
En skiftende form beveger seg sakte gjennom et rom av hvitt og brunt. I hjørner og rundt svinger lukter det jord. Langs tak og gulv smaker lufta metallisk og fremmed mellom tenner og tunge. Et forsøk på å åpne og lukke øynene hjelper lite mot det slørete, tåkete som ligger foran alt som finnes i rommet. Den skiftende formen tar bolig i en seng, og balanserer med prøvende skritt ut eller inn igjen i rommet på sine fire nye bein. Fra taket henger kropper som skygger for og endrer retningene. I rommet er jeget opp ned, ligger horisontalt og så vertikalt igjen - dras gjennom og rundt som i et magnetisk felt.
I Lundgaards landskap er assosiasjonene våre venner; vi kan tenke på dem som en ekstra støttebandasje rundt et forstuet håndledd. Vi trer inn i et formspråk som oppleves etablert og gjennomarbeidet, men med mange små hulrom hvor vi som tilskuere kan tolke og kjenne, fylle inn gapet mellom det som verken kan eller vil formuleres. I et rom fylt av bevegelige bilder og skulpturer står vi i møte med gjenkjennelige taktile materialer som jord, trær, fuktige mosebunner og leire som klemmes mellom bestemte men varsomme fingre. I disse materialene ligger det mulighet for forandring, og vi står fritt til å skape våre egne former i dem.
Utstillingen UT AV INNSIDEN er en totalinstallasjon som betrakteren nettopp trer inn i - og ut av. Lundgaards univers består av både poetiske videoarbeider og intime skulpturer; sammen utgjør de former og beholdere for det som finnes inne i oss, men noe lekker også ut. Som i verket Uro, hvor vi møter etterbilder av kropper i bevegelse, som om noe inne i kroppene har begynt å flyte ut av seg selv. Lundgaard virker å være opptatt av nettopp det vi ikke helt kan få grep om, og utforsker både kroppslige og immaterielle floker. I sitt forsøk på å nøste opp og skille trådene fra hverandre, dannes nye knuter med viten og vilje. Som tilskuere tas med inn i det møysommelige arbeidet det er å forsøke å tolke sine egne bestanddeler og verden rundt denne forunderlige byggeplassen som kropp og sinn kan være.
I utstillingens ene videoverk Magefølelsen møter vi to hender og deres skygger. I skyggene oppstår abstrakte former som om i et eget språk. Et alfabet av hvit leire presenteres i korte klipp, ord for ord dukker opp, mens vi lytter til den lave konsentrerte pusten til noe eller noen vi ikke kjenner. Inntil og under de hvite formene er det som om det språket vi kjenner lekker utover, slik som teksten i videoen selv referer til underveis. Over bildene stemples tekster med en like abstrakt form: «meninger beveger og flyter fra et sted til et annet» og «fra magen gror tråder med knuter og sammenkoblinger». I videoen ser vi også klipp av en frosk som ser ut til å forsøke å svømme gjennom glasset som holder den innestengt, og en slange som selv artikulerer med sin sleipe tunge. De to er begge bærere av annen mening enn kun sin egen form. Frosken som transformasjon, slangen som udødeligheten selv.
Man kan se seg selv som frosk og slange i Lundgaards forunderlige atmosfære. Det er som om man endres og lever videre. I teksten vi møter i Magefølelsen jobber språket innover i kroppen; borer seg gjennom muskler og vev, celler og bakterier. Vi som trer inn i universet hennes utenfra, er selv bærere av potensielle biologiske og personlige historier. Møtene våre med hennes levende og døde materie kan fungere som sprekker hvor nettopp disse fortellingene kan lekke ut. I Leirelabyrint er landskapet åpent og foranderlig med hull og sprekker, som om det ligger klart for at noe utenfra skal fylle det med mening. Kanskje er det i invitasjoner som disse at vi skal la oss selv være inntrengere, og la våre egne erfaringer sige inn i mellomrommene.
Den skiftende formen har satt seg, har blitt et fast materiale og lekker ikke lenger i kanter og sprekker. Hvis en ser formen fra riktig side åpenbarer den seg som seg selv, men fra alle andre vinkler forsøker den å vri og vrenge omgivelsene sine. Det hvite og brune rommet har satt seg i kroppen min - som et klart og tydelig bilde på netthinna når en lukker øynene. Jeg beveger meg mot utkanten av min egen kropp og kikker på hendene, musklene, de lange blodårene og tarmene som kveiler seg inne i meg. Kjenner nesten blodet pumpes ut av hjertet og inn i alle kriker og kroker. Og da jeg går ut av utstillingsrommet strømmer alle tankene om kroppen sammen med blodet tilbake til hjertet. Som en sirkel som sluttes, og en ny form som stivner.
Tekst: Karoline Sætre
