LIAF 2022
Fantasmagoriana
Kuratert av: Francesco Urbano Ragazzi
Deltagende kunstnere: Nora Al-Badri, Bassam Al-Sabah, Marianne Berenhaut, Alessandra Cianchetta, Kirstine Colban Aas, Pauline Curnier Jardin, Tomaso De Luca, Nolan Oswald Dennis, Cheryl Donegan, Kaare Espolin Johnson, Gaia Fugazza, Aage Gaup, Kenneth Goldsmith, Shadi Habib Allah, Auriea Harvey, Susan Te Kahurangi King, Tomáš Kajánek, Lars Laumann, Sonia Leimer, Olof Marsja, Mary Haugen, Jonas Mekas, Haroon Mirza, Raffaela Naldi Rossano, Eivind H. Natvig, New Mineral Collective (Tanya Busse og Emilija Skarnulyte), Thebe Phetogo, Christine Rebet, Sille Storihle, Tine Surel Lange, Emma Talbot, Tsai Ming-liang, Stan VanDerBeek, Rimaldas Vikšraitis, Elina Waage Mikalsen, Jennifer West, i tillegg til kunstverk, objekter, dokumenter og rariteter fra flere samlinger i Lofoten.
LIAF – Lofoten internasjonale kunstfestival – Skandinavias lengstlevende samtidskunstbiennale, feirer 30 år i år. Nordnorsk kunstnersenter har hatt ansvaret for LIAF siden 2009. Festivalen har et nomadisk preg og arrangeres annethvert år på ulike steder i Lofoten, nord for polarsirkelen. Den ekstreme konteksten LIAF opererer i har alltid diktert et bærekraftig produksjonssystem som innlemmes i områdets komplekse naturlige og kulturelle økosystemer.
LIAF 2022 er kuratert av duoen Francesco Urbano Ragazzi og har fått navnet Fantasmagoriana. Den arrangeres fra 3. september til 2. oktober 2022 på fem steder i Kabelvåg. Byen ble valgt fordi det både er stedet der dadaistkunstneren Kurt Schwitters satt innesperret under nazistenes okkupasjon av Norge, og fordi den nå er hjemsted for filmskolen Nordland kunst- og filmhøgskole, som tilbyr undervisning i bevegelige bilder.
LIAF 2022 – Fantasmagoriana vokste ikke ut av et konsept, men oppstod gjennom deling av en muntlig fortelling. Denne fortellingen ble sett som en metode for overføring av taus kunnskap, der informasjon om naturlige, fiktive og politiske hendelser fritt kunne flettes inn i nye kart, utvikle seg og tilpasse seg kontekstene de inviterte kunstnerne jobber i. Nå ønsker vi å dele denne historien med dere.
Fantasmagoriana er tittelen på en antologi med skrekkhistorier som ble opphavet til den vestlige modernitetens to fremste monstre: Dracula og Frankensteins monster. For å forstå hvordan dette skjedde, må vi ta et skritt tilbake. I 1815 har vulkanen Tambora i Indonesia et utbrudd. Hendelsen starter en kjedereaksjon som forårsaker en rekke uheldige naturhendelser. Kuldebølger og kraftig regn feier over Asia og Europa i flere måneder, så voldsomt at 1816 blir husket som året uten sommer. Som et resultat av disse værforholdene sprer en koleraepidemi seg fra Sør-Asia til Midtøsten. Disse to faktorene får uforutsigbare innvirkninger på verdensøkonomien. De neste årene oppstår det hungersnød i deler av Kina, spesielt i Yunnan. I et forsøk på å holde ut går mange vekk fra tradisjonelt jordbruk og over til opiumsdyrking. Kanskje oppstår den moderne internasjonale narkotikahandelen med dette.
Snart påvirker kolera og dårlige værforhold også Europa. Som en følge av dette velger en vennegjeng av forfattere å isolere seg en tid i Villa Diodati i den sveitsiske byen Cologny. I gruppen finner vi Lord Byron og hans lege John Polidori, Mary Shelley og hennes søster, og Shelleys ektemann Percy Bysshe Shelley. For å slå i hjel tid begynner selskapet å lese skumle bøker. Blant dem Fantasmagoriana.
Lesingen av Fantasmagoriana fører til at kameratene blir enige om en utfordring: å skremme hverandre ved å skrive egne skrekkhistorier. Fra utfordringen fødes to romaner: John Polidoris fortelling The Vampyre som inspirerer Bram Stokers Dracula, og Mary Shelleys Frankenstein. Fantasmagoriana er kort og godt et bevis på at kunstverk ikke er objekter, men levende organismer som er i stand til å formere seg og mutere.
Historien som begynte med Tambora-utbruddet, ender imidlertid ikke her. Faktisk har forskere senere vist at slike hendelser har forårsaket midlertidig smelting av is ved polene. Det britiske imperiet la merke til det uvanlige naturfenomenet, og investerte store penger i utforskningen av Nordpolen i femti år, på leting etter Nordvestpassasjen. Deres innsats mislyktes, men innledet utnyttelsen av Arktis, et område som i dag er i en irreversibel krise.
Polområdenes betydning i Europas ekspansjonistiske økonomi er en av grunnene til at Mary Shelley valgte Arktis som setting for de første kapitlene i romanen, der kaptein Robert Watson skriver til sin søster om et merkelig møte med en lege som rømmer fra monsteret han har skapt.
I dag, mer enn to hundre år senere, med kriser knyttet til klima, helse og politikk, blir Arktis igjen et observatorium vi kan betrakte vår tids monstre fra. En fantasmagorisk setting der fiksjon og virkelighet, natur og teknologi blandes inn i narrative former som overskrider objekters dimensjon.
Fordypet i vår tids nygotiske forvirring, reflekterer LIAF 2022 – Fantasmagoriana over fellesskapets kraft når avstand og isolasjon råder, og over bekreftelsen av kunst som en uventet form for liv, tilpasning og forvandling.
Fantasmagoriana projiserer nye myter om udødelighet som kolliderer med det virkeliges utrygghet inn i Arktis. Det skapes lette, skjøre, mobile monumenter som tar form i Kabelvåg. De er symboler på venners gjenforening, både de som alt har kjent hverandre en stund og de som ennå ikke har møttes.
Prosjektet er støttet av Italian Council (10. utgave i 2021), et program for å fremme italiensk samtidskunst i verden gjennom Generaldirektoratet for samtidskreativitet ved Det italienske kulturdepartementet.