Arkiv

Utstillingen Handlingsforløp består av fotografier, videoarbeider og tekster av kunstnerne Michael Tsegaye, Flis Holland og forfatter Sissel Solbjørg Bjugn, sammen med arkivmateriale fra prosjektet Island Eye Island Ear - et kollektivt kunstprosjekt med en over femti år gammel historikk med deltakere fra ulike land, generasjoner og fagområder. Utstillingen er et samarbeid mellom Lofoten internasjonale kunstfestival – LIAF og NŌUA og utgjør en satellitt til utstillingen som åpner 20. september i Svolvær.

Kuratert av Kjersti Solbakken og med tittelen «Gnistsambandet» er Lofoten internasjonale kunstfestival 2024 inspirert av Lofotlinjens historie: et storstilt nasjonalt initiativ fra 1861 som søkte å effektivisere Lofotfisket.

I samarbeid med Sandefjord kunstforening har Nordnorsk kunstnersenter gleden av å presentere Bianca Hisses utstilling «Theatre of Operations».

«Det er sånn vi jobber. Vi sparer på pinner og tre og presenning og vaier. Så lager vi ting. Så trenger vi ikke disse tingene lenger, og da tar vi dem fra hverandre. Noen ganger går pinner og ledninger direkte inn i nye konstruksjoner, andre ganger lagres de for senere bruk. Noen ganger blir de liggende å råtne. Og hvis det ikke trengs, unngår vi helst å endre på dem. Hvis en pinne er for lang for en konstruksjon, så kan man kanskje finne en kortere pinne. Man vet aldri når man kan få bruk for den lange pinnen. Alle konstruksjoner er lagre for fremtidige konstruksjoner.» Silje Figenschou Thoresen

Årets festspillutstilling tar utgangspunkt i historien rundt Lofotlinjen: en storstilt nasjonal satsning fra 1861 som skulle effektivisere Lofotfisket. Med sine 170 km sjøkabler og landlinjer utgjorde anlegget landets første telegraflinje utenom hovedtelenettet. Festspillutstillingen er et samarbeid med Festspillene i Nord-Norge i anledning festivalens 60-årsjubileum, og er en opptakt til Lofoten International Art Festival som arrangeres i september.

Utstillingen er del av Lofoten International Art Festival 2024, og fungerer som en opptakt til festivalen som åpner i Svolvær 20. september 2024. Utstillingen Virvel vil vises i NŌUAs lokaler i Bodø og er del av visningsstedets program i forbindelse med Bodøs status som Europeisk kulturhovedstad.

«Den nære relasjonen mellom menneske og natur er på vikende front. Kunnskap som for få generasjoner siden var grunnleggende i hverdagen, ses nå som fragmenter fra en eksotisk tid der menneskene sloss for å overleve. Vi vandrer gjennom naturen og ser kun et glansbilde av noe vi ønsker å verdsette, men ikke lenger kjenner. Jeg ønsker å skape verk i en tilstand av spenning, der samtalen mellom hender, redskap og natur blir en kilde til informasjon for den som lytter. Hva finnes av skjult kunnskap som kan vise oss hvem vi er?» Trond Ansten

Hvordan er økonomiske, politiske og ideologiske systemer med på å påvirke våre fysiske omgivelser og hvordan vi beveger oss i dem? Med denne utstillingen vrir og vender Bianca Hisse på elementer som vanligvis kan oppfattes som rigide. Med sin bakgrunn innen koreografi blir menneskekroppen og bevegelse avgjørende for skulpturene og videoarbeidene hennes.

I samarbeid med Nord-Norske Bildende Kunstnere produserer Nordnorsk kunstnersenter seminaret «Mulighetenes rom», for deg som kunstner eller kulturaktør i regionen.

Kunstneren Signe Johannessen er opptatt av vårt sammenvevde forhold til andre arter, og hvordan spekulasjon og lek kan skape et frirom for å forestille seg nye måter å være i verden på. I utstillingen danner blant annet et underlig arkeologisk benfunn og oppdagelser i et museumsarkiv med utstoppede dyr, grunnlaget for en videre kunstnerisk utforskning der både enhjørninger, varulver og andre hybride kropper kan tre frem.

Lørdag 18. november fra 12-14 kan barn mellom 8 og 12 være med å utforske dyrelignende kreasjoner sammen med kunstneren Signe Johannessen. Påmelding kreves.

I utstillingen «Tre steg mot Nord» bearbeider kunstneren Wendimagegn Belete et utvalg arkivbilder fra 1930-tallet. Historisk ble bildene blant annet brukt i forbindelse med den italienske invasjonen av Etiopia under Benito Mussolini 1935-1941.

Kunstnerskapene til Inger Johanne Grytting og Mimi Gross kan ses som diametralt forskjellige. Grytting er kjent for sine minimalistiske tegninger og malerier, og er dempet i fargen med sine repeterende linjer. Gross utfolder seg med både ekspressive farger og dynamiske former i sine gjengivelser av mennesker og landskap. På tross av — men delvis også på grunn av — disse ulikhetene gir det mening å vise dem sammen. Bakgrunnen er først og fremst et vennskap mellom de to, som har strukket seg over flere tiår, og som har skapt kunstneriske forbindelser i det miljøet som de begge er en del av i New York.

Kunstnerduoen Samvær Under Tilsün transformerer visningsrommet til en brukerstyrt fritidsklubb for alle aldre. Hovedaktiviteten er Pling Pong, en form for bordtennis der deltagere får spille med spesiallagde rekkerter som genererer spenstige lyder og bilder. Rommet er en blanding av en sosial møteplass og en multimedial installasjon.

Nordnorsk kunstnersenter har gleden av å starte utstillingsprogrammet for 2023 med «Projekti u dijalogu - Prosjekter i dialog» av Damir Avdagić. I utstillingen vises to videoverk Prolazi izmedju 1980-2021 (Passasjer mellom 1980-2021) 2021 og Prevodenje (Oversettelse) 2014 – samt utvalgt materiale fra kunstnerens arkiv. Arbeidene adresserer problemstillinger knyttet til migrasjon, identitet, traumer og forsoning. Konfliktene i det tidligere Jugoslavia danner det historiske bakteppet for videoene og for kunstnerens egen familiehistorie.

Rina Charlott Lindgrens praksis tar utgangspunkt i tegningen, og har beveget seg over i et mangfold av materialbaserte utforskninger. Hovedsakelig jobber hun med papirarbeider og skulpturer i tre, men også med materialer som skinn og stein. I arbeidene fordyper hun seg i både landskap og rom; med referanser til ‒ men også brudd med ‒ romantisk landskapstradisjon, forholder verkene seg like mye til rommet rundt som til flaten de befinner seg på.

Mellom 2020 og 2022 hadde Nordnorsk kunstnersenter et nytt langsiktig engasjement på et utvalgt sted i Nord-Norge, denne gangen med utgangspunkt i Vardø.

Som del av Nordnorsk kunstnersenter sin tilstedeværelse i Norges nordøstligste by planlegger HC Gilje å realisere en serie Vardø-portretter i form av lysavstøpinger

LIAF 2022 er kuratert av duoen Francesco Urbano Ragazzi og har fått navnet Fantasmagoriana. Den arrangeres fra 3. september til 2. oktober 2022 på fem steder i Kabelvåg. Byen ble valgt fordi det både er stedet der dadaistkunstneren Kurt Schwitters satt innesperret under nazistenes okkupasjon av Norge, og fordi den nå er hjemsted for filmskolen Nordland kunst- og filmhøgskole, som tilbyr undervisning i bevegelige bilder.

The Hands That Unravel the Sweater er kuratert av Anne Klontz for Norske kunsthåndverkere og Nordnorsk kunstnersenter. Utstillingen er åpen fra 18. juni til 14. august 2022 ved Nordnorsk kunstnersenter i Svolvær, Lofoten.

«Via Norske Fjell» er Maiken Stene sitt flerårige prosjekt der hun knytter en personlig forståelse av landskap opp mot kunsthistoriske og geologiske sammenhenger. Prosjektet består av en utstillingsserie bestående av totalinstallasjoner der maleriet står sentralt. Her studerer hun hvordan historiske ideer om landskapet fortsetter å påvirke vårt forhold til naturen i dag.

I 2021 gjennomførte Nordnorsk kunstnersenter en testlab for den kulturelle skolesekk på Vadsø museum – Ruija kvenmuseum.

Kunstig intelligens har for lengst blitt vevd sammen med menneskenes liv. Med sine poetiske og atmosfæriske kortfilmer utforsker Synnøve Sizou G. Wetten noen av de eksistensielle spørsmålene som oppstår når grensene mellom biologi og teknologi viskes ut. Hva skjer med opplevelsen av ‘jeget’? Hva skjer med opplevelsen av tid? Og hvor går egentlig skillet mellom bevissthet og kunstig intelligens?

Et fiktivt, medisinsk framtidstempel preget av noe som kan minne om anatomiske modeller, så vel som helende remedier. Skulpturene er laget i keramikk, blåst glass, børstet stål og tekstil.

RAANEN VOUDNA et synliggjøringsprosjekt om samisk kultur, historie, landskap og identitet for Rana.

LIAF 2019 hentet inspirasjon fra mylderet av innvånere, materialer, strabaser og prosesser som finnes i den ekstra vide tidevannssonen som omslutter lofotøyene.

LIAF 2017, I Taste the Future, ønsket å spekulere omkring fremtiden uten å henfalle til apokalyptisk tenkning. Science fiction, performance og kollektive fremtidsvisjoner sto sentralt i denne utgaven av biennalen. Det var også første gang LIAF ble arrangert i Henningsvær.

Med Lofotens natur og kultur og den rivningsklare jernvare- og møbelbutikken Jern & Bygg som ramme tok LIAF 2015 sitt utgangspunkt i tanken om at vår mulighet til å forandre verden er i ferd med å forsvinne. 24 kunstnere fra ulike land deltok, og en rekke kunstverk ble laget spesielt for biennalen.

LIAF 2013 var en utforskning av skiftende sosiale og økonomiske forhold i dagens verden. Denne tematikken knyttet kuratorene til lokalsamfunnet blant annet ved å bruke bolighus, forretningsbygg, garasje, rorbu og offentlige rom i Svolvær og Kabelvåg.

I 2011 bestemte de to kuratorene Linn Pedersen og Thora Dolven Balke, sammen med LIAFs styringsgruppe, at festivalen for første gang kun skulle finne sted i Kabelvåg. Kabelvåg, som ligger seks kilometer vest for Svolvær, hadde også tidligere vært vertssted for prosjekter og utstillinger i festivalens regi, men hovedtyngden hadde alltid ligget i Svolvær.

Nordnorsk kunstnersenter tok over organiseringen av LIAF i 2009. På grunn av omorganiseringen ble det bestemt at neste festival skulle flyttes til 2011, men at en mindre versjon av LIAF skulle arrangeres sommeren 2010. Helga-Marie Nordby og Erlend Mogård-Larsen fungerte som kuratorer. Festivalen gikk av stabelen over en junihelg på området Kuba på Svinøya i Svolvær, under tittelen «Invasion of Kuba».

Flere av kunstprosjektene i festivalen engasjerte og inkluderte lokalbefolkningen i selve verket og det ble satset på omfattende formidling, med eget seminar og et stort prosjekt for barn og unge kalt LIAF junior i regi av kunstnerkollektivet Institutt for Farge. Festivalen hadde også forgreninger ut av Svolvær, med verk i Kabelvåg og Laukvik. Det ble gjort en åpen utlysning for videoarbeider, og et filmprogram ble satt sammen av det innsendte materialet.

I 2005 ble LIAF organisert som en stiftelse. Dermed var festivalen blitt uavhengig av Vågan kommune. Kurator for 2006-festivalen var Maaretta Jaukkuri, som hadde god kunnskap om regionen etter å ha vært en av hovedkuratorene for Skulpturlandskap Nordland. Tittelen To see the world, to feel with your eyes viste til et ønske om å “presentere kunst som på ulike måter skaper situasjoner, bilder eller fortellinger som mange kan kjenne igjen.”

Før festivalen åpnet i 2004 hadde den byttet navn til Lofoten International Art Festival – LIAF. Den lokale kunstscenen var representert med blant andre kabelvågkunstneren Thor Erdahl, samtidig hadde utstillingen en sterkere internasjonal profil enn tidligere. Av 19 kunstnere var fem norske, og de fleste godt etablerte.

Kunstfestivalen i 2001 markerer millenniumsskiftet gjennom å presentere seg på festivalens første nettside. Her innleder de to kuratorene sin tekst i nettkatalogen med å fortelle om hvor dårlig det økonomiske grunnlaget for festivalen er. Vibeke Sjøvoll og Gry O. Ulrichsen var begge våganværinger, og med sine 27 og 28 år de yngste kuratorene i festivalens historie. Tittelen på festivalen dette året var “Kjærlighetens Ferjereiser”, etter Edvard Hoems roman fra 1974. Ulrichsen forteller i intervju med Lofotposten i oktober 2000 at de fikk frie rammer for arbeidet, men at kultursjef Astrid Arnøy hadde et ønske om at de skulle integrere Vågan-kunstnere i utstillingen.

Norske og nordiske kunstnere dominerer blant deltakerne, men det internasjonale elementet har økt betydelig sammenlignet med de foregående festivaler. Den største delen av planleggingsarbeidet for festivalen ble gjort av kunstneren Tor Inge Kveum, som bodde i Vågan på denne tiden. Kveum blir sammen med Per Gunnar Tverbakk kurator for festivalens utstillinger. Også Tverbakk hadde en bakgrunn som kunstner og kurator, og hadde drevet galleriet Otto Plonk i Bergen. Og med det har festivalen for første gang personer som kaller seg kuratorer. De gir festivalen navnet “Neste Stopp”, med de to hovedprosjektene “Eksenter”, en gruppeutstilling med ni norske og utenlandske kunstnere, og “Spillerom”, som består av en serie kunstprosjekter ute i det offentlige rom i Vågan. Sistenevnte har en helt annen karakter av å gå i dialog med stedet og omgivelsene enn de tidligere skulpturene. Utsmykkingsfondet for offentlige bygg (nå KORO) var partner for “Spillerom”. Begge prosjektene inkluderer yngre norske og utenlandske kunstnere, inkludert noen svært etablerte navn, som for eksempel Lawrence Weiner.

Når festivalen kommer tilbake i 1996 er det med en nyorientering i form av et tematisk delprosjekt, kalt “Kunst i natur”. De tre kunstnerne i prosjektet – Inghild Karlsen, Astrid Eidseth Rygh og Inger Haugen – arbeidet med landskapskunst i en ganske vid forstand.

Dette året hadde festivalen noe færre utstillinger enn årene før, men bredden var stor. Hovedutstiller var maleren Irma Salo Jæger. Klesdesigner Svein Ove Kirkhorn viste antrekk for menn, og programmet bød blant annet på utstillinger med bokillustrasjoner, steingods og et drageseminar. KNIV, Kunstnernes næringsforum i Vågan, stilte ut i det tidligere posthuset.

Årets hovedutstilling var med Dagny og Finn Hald, som viste grafikk og keramiske objekter. Ideen om å satse ekstra på en hovedutstilling med en kunstner som var kjent nasjonalt og som kunne gi festivalen oppmerksomhet, ble foreslått i kommunens tidligste planer for en festival. Fra 1993 og utover følger festivalen opp dette. Festivalen selv trekker spesielt fram kunsthåndverk i sitt program, og keramiker Astrid Hestholm demonstrerer japansk raku-brenning av keramikk utenfor kunstnersenteret. Både i presse og i festivalens egen avis får den danske kunstneren og forfattaren Dea Trier Mørch oppmerksomhet.

Festivalens format og omfang var i 1992 stort sett det samme som året før. Den nye festivalavisa, som ble laget i årene 1992-94, sammenfatter det med overskriften “21 utstillinger – 100 kunstnere”. Av de 100 var 40-50 med i Nordnorsk kunstnersenters årlige gruppeutstilling.

Det eksisterte allerede en nasjonal kunstfestival som ble arrangert på ulike kanter av landet fra år til år, og våren 1989 søkte Gerd Rødsand Bremnes, styreleder i Atelier Lofoten, kunstforeningen i Svolvær, om å få arrangere den. Festivalen tilhørte Norske kunstforeningers landsforbund (NKLF), paraplyorganisasjonen for de mer enn hundre kunstforeninger i Norge, som noen år tidligere hadde etablert en ordning der det samtidig med landsforbundets årsmøte også ble arrangert en kunstfestival. I mai fikk Atelier Lofoten beskjed fra Norske kunstforeninger om at de hadde fått oppdraget med å arrangere årsmøte og kunstfestival i 1991.