Et fiktivt, medisinsk framtidstempel preget av noe som kan minne om anatomiske modeller, så vel som helende remedier. Skulpturene er laget i keramikk, blåst glass, børstet stål og tekstil.

En slags ryggsøyle av keramikk; en glinsende, fargerik tarmaktig form av glass; en magesekk? Et hjerte? Et ben. En arm. Linda Morells univers er fylt av objekter som minner om noe menneskelig, noe kroppslig. Likevel er det som om mennesket er foruroligende fraværende. De organlignende objektene ligger spredt, amputert. Noen av dem ser ut til å være i ferd med å bli noe annet, og å få en ny funksjon. Flere av dem befinner seg på små bord som vekker assosiasjoner til noe fra en operasjonssal, men med nedsenkede skålaktige bordplater, som for å samle opp væsken fra noe som lekker. Det er syntetiske og dekonstruerte kropper vi møter i dette universet. De kan minne om proteser, anatomiske modeller, eller deler til en robot. Så hvem er den helende væsken som renner fra de avkuttede aloe vera-bladene ment for? Hvem skal bruke det draperte tekstilet som henger på et stativ på veggen? Skal de tørkede plantene i den store menneskebein-formede urnen, som står lent inntil veggen, bidra til en avslappende atmosfære for noen? Hva er i så fall betydningen av det spisse metallet som vekker så smertelige assosiasjoner? Skulpturene relaterer til menneskekroppen og antyder noe helsebringende og omsorgsfullt, samtidig som de støter oss bort på brutalt vis.

Det glinser i det børstede stålet, i glasset og i de glaserte keramiske overflatene. Alle har blitt vant til det kliniske og det rene det siste året. Overflater desinfiseres jevnlig. Å unngå kontaminasjon har blitt en del av hverdagen; som en ryggmargsrefleks. Morell henter imidlertid sin inspirasjon fra lenger tilbake i tid enn covid-pandemien. Antikkens helsetempler, der vitenskap og åndelighet gikk hånd i hånd, har vært utgangspunktet hennes for å undersøke vår tids forhold til kropp og helse. Og vel så mye som glinsende, plettfrie overflater, dreier det seg om det som er inni. Om kroppen, om beholdere, og om kroppen som en beholder.

Humoralpatologien har sin opprinnelse i de greske naturfilosofene, og deres idé om at alt har sitt opphav i de fire grunnelementene ild, jord, luft og vann. I menneskekroppen ble de fire elementene representert av leveren, milten, hjertet og hjernen, og teorien gikk ut på at disse fire organene i sin tur utskilte væskene gul galle, sort galle, blod og slim. Ideen var at mennesket var avhengig av at disse væskene var i balanse for å opprettholde god helse. For mye eller for lite av en av dem var ensbetydende med sykdom. Kroppen ble som et kar for de fire elementene, der et indre landskap vekslet mellom å lide av tørke, kulde, varme og fuktighet. Et tilbakelagt kapittel, er det lett å tenke. Men Morell har sett på hvordan elementer fra disse historiske ideene om kroppen har levd videre ved siden av den moderne legevitenskapen, og hvordan de blander seg med den for å skape nye myter om en optimalisert kropp.

"Such as the food is, such is the blood: and such as the blood is, such is the flesh," skrev Thomas Coghan i boka The Haven of Health i 1584. På denne tiden var medisinen gjennomsyret av humoralpatologi. Men selv i dag er uttrykket «du blir det du spiser» en lite kontroversiell uttalelse. Fra 2000-tallet ble detox et vanlig fenomen for å rense kroppen for indre gifter. Menneskekroppen ble nok en gang en beholder med behov for renselse; et objekt med vage funksjoner som man forsøkte å ta kontroll over, forme og konstruere. Pandemien som rammet globalt i 2020 har igjen vist oss hvor utilgjengelig kroppens funksjoner kan være for oss. På tross av massiv medisinsk forskning er det fortsatt mye vi ikke vet. Vi vet ikke alltid hvem som kan være smittet, hvor syke vi kan bli, og om eller hvordan vi kan bli helt friske. Tvetydigheten i Morells objekter kan leses som et tidløst uttrykk for det utilgjengelige og usikre knyttet til kroppen og dens funksjoner.

Linda Morell (f. 1993) har en master fra Kunstakademiet i Bergen (2019) og en bachelor fra Konsthögskolan i Umeå. Hun har tidligere hatt separatutstilling ved visningsrommet USF i Bergen (våren 2020). I tillegg har hun deltatt på en rekke gruppeutstillinger, sist i Norske kunsthåndverkeres Årsutstilling 2020 på Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø. Der vant hun debutantprisen.

Utstillingen er støttet av Regionale Prosjektmidler (KiN) og Billedkunstnernes Vederlagsfond.