I en verden som i stor grad verdsetter og forventer høy produktivitet, effektivitet og hastighet, kan det være presserende – og for enkelte livsnødvendig – å skape rom og utvikle metoder som motarbeider prestasjonspresset og forventningene. Bjørkengen gård i Bø i Vesterålen var et slikt rom.

Årets program innledes med utstillingen «Bue og pil» av kunstner og filmskaper Camilla Figenschou. Utstillingen viser en videoinstallasjon basert på opptak fra Figenschaus første langfilm, Pil og bue, opprinnelig ferdigstilt i 2016. Prosjektet henviser i sin helhet til en måte å være til stede på – blant annet gjennom et filmspråk som tar seg tid og gir oss tid.

Settingen er Bjørkengen gård – et tidligere behandlingssenter for personer med psykiske belastninger og funksjonsnedsettelser, samt et opplærings- og aktivitetssenter for alle. Før politiske endringer i NAV og helsevesenet førte til nedleggelsen av gårdsdriften i 2017, tilbød gården et bredt spekter av aktiviteter, fra hestemassasjeopplæring til pil- og bueskyting på hesterygg og hesteassistert psykoterapi. Sistnevnte følger en erfaringsbasert tilnærming som bidrar til økt forståelse av en selv og ens relasjon til andre. Hesten har egenskaper som kan hjelpe oss med å lære mekanismer for selvregulering. I tillegg bidrar interaksjonen med dyrene til å synliggjøre menneskelige atferdsmønstre. Det finnes også andre fordeler med denne typen terapi: Hestene er intuitive – de kan lese kroppsspråk og sanse brukerens humør. Den terapeutiske prosessen er dermed mer frigjort fra samtaleformatet, fra det å måtte sette ord på noe, og fra intellektualisering.

Videre kan man bemerke prosjektets nærhet og familiaritet med omgivelsene det skildrer. Om dette beror på Figenschous tilhørighet i Lofoten, eller på filmskaperens metode og sensibilitet, er usikkert. Likevel kan man erfare at opptakene er utført med omhu, uten å verken eksotifisere eller «instagramifisere» et landskap som i realiteten har forvandlet seg til en turistmagnet. I stedet blir vi vitner til et kamerablikk som lar miljøet og landskapet innta en naturlig plass – og som viser like stor interesse for alt som blir betraktet: mennesker, dyr, objekter og omgivelser. De er likestilt.

Figenschous tilnærming knytter seg både til tendenser i samtidsfilmen - kjent som sensorisk realisme, der sanseerfaring står i sentrum–og tilstørre kunstneriske bevegelser med røtter helt tilbake til 1800-tallet. Felles for begge er vektleggingen av det erfaringsbaserte ved kunsten

I Figenschous film bidrar langsomt tempo, sparsomme klipp, minimalistiske plottstrukturer og bruk av amatørskuespilleretil å skape en følelse av noe virkelighetsnært, en opplevelse av autentisitet. Lange tagninger – som innkapsler tid – og bildene formidler en eksisterende, kontekstuell og materiell virkelighet gjennom sanselig erfaring. Spesielt i en helt nyutarbeidet versjon av langfilmen, Pil og bue – Director’scut, som skal testvises ved Svolvær kino den 13. mars, presenteres vi for en ferdig film som nekter å underlegge seg dramatiske formål. Fortellingen er unnvikende; den er verken bundet til en kausal logikk eller drevet av karakterbasert progresjon. Tiden tjener ikke et narrativt krav.

I prosjektet har Figenschou konseptualisert kamerablikket som en egen karakter med egenvilje og empati for de øvrige karakterene og beboerne på gården.Dette er viktig for å forstå Figenschous prosjekt og tradisjonen hun kan plasseres i, for det er nettopp gjennom det svært sensitive og søkende kamerablikket atmøtet mellom publikum og filmens virkelighet blirfasilitert. Dette blikket fokuserer på det sanselige – det søker å vekke noe i oss, snarere enn å representere noe konkret. Blikket tilrettelegger for publikums rolle som medskaper.

Med unntak av karakteren Mia, som spilles av en profesjonell skuespiller, er alle medvirkende virkelige personer knyttet til gården, og de spiller en versjon av seg selv foran kamera. Filmskaperen definerte rammer for handling og dialog, men avsto fra å detaljstyre de medvirkende. I stedet har hun også tilrettelagtfor deres rolle som medskaper,slik at de skal kunne ha frihet og autonomi, og for at samspillet mellom dem kunne utvikle seg naturlig. Manuset har blitt til i en kombinasjon av scener basert på virkelige hendelser og iscenesatte sekvenser. Virkelighet og fiksjon får et symbiotisk forhold, de smelter sammen.

Mange av problemstillingene som Figenschou arbeider med, utfordrer konvensjoner og forventninger i filmfeltet. Dette er ikke tilfelle i det visuelle kunstfeltet – der forventninger knyttet til narrativ historiefortelling, karakterutvikling, underholdningsverdi og sømløse klipp er fraværende. Her, i visningsrommet, finner Figenschous filmspråk et hjem. Velkommen skal hun og publikum være.

Takk til alle medvirkende fra Bjørkengen gård, skuespiller Anna Katharina Haukeland og medskaper på videoinnstallasjonen Astrid Skumsrud Johansen.

Takk til øvrig crew på filmen:
Innspillingsleder: Paul Tunge Regi-assistener: Sunniva Tangvik Kveum, Lisa Enes B-Fotograf: Tor Edvin Eliassen, Kolorist: Christian Berg-Nilsen Lyd: Rune Baggerud, Kim Erling Johansen Lyd-design: Gunn Tove Grønsberg Musikk: Thomas Dybdahl Klipp: Camilla Figenschou Shahrukh Kavousi Foto: Øystein Mamen Produsent: Mona Steffensen Regi og Manus: Camilla Figenschou

Camilla Figenschou (f. 1978, Gravdal) er en filmskaper og billedkunstner, utdannet ved Konstfack i Stockholm, med filmstudier ved Universidad del Cine i Buenos Aires og på Nordland Kunst- og Filmfagskole. Hun arbeider hovedsakelig med narrativ film og fotografi. I 2010 debuterte hun med kortfilmen Det begynte å bli ingen natt. Hennes andre kortfilm, Å åpne, å se (2012), ble vist internasjonalt og mottok den prestisjetunge Terje Vigen-prisen på Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2012. I 2016 kom hennes første spillefilm, Pil og Bue, i 2020 premierte Tauba og i 2022, Nå er jeg også her.