«Det er sånn vi jobber. Vi sparer på pinner og tre og presenning og vaier. Så lager vi ting. Så trenger vi ikke disse tingene lenger, og da tar vi dem fra hverandre. Noen ganger går pinner og ledninger direkte inn i nye konstruksjoner, andre ganger lagres de for senere bruk. Noen ganger blir de liggende å råtne. Og hvis det ikke trengs, unngår vi helst å endre på dem. Hvis en pinne er for lang for en konstruksjon, så kan man kanskje finne en kortere pinne. Man vet aldri når man kan få bruk for den lange pinnen. Alle konstruksjoner er lagre for fremtidige konstruksjoner.»
Silje Figenschou Thoresen

Silje er glad i pinner. Hun er også glad i stropper, tau, klemmer, kobberrør, blyremser, sorte gummiflak, og mye annet som utgjør skulpturene hennes. «Vi» i sitatet ovenfor, referer til hennes egen rurale samiske bakgrunn. Metoden som hun har overført til en kunstnerisk praksis innebærer å la materialene lede veien, og å la en pinne få lov å være som den er. Materialene som er tilgjengelige er med å bestemme utfallet. Og utfallet er alltid foranderlig.

Som alltid i sin praksis benytter Silje seg av improvisasjon. Det er den tradisjonen hun selv har vokst opp i − der det å kunne improvisere er en helt naturlig del av det å få alt rundt seg til å fungere − som er utgangspunktet for denne praksisen. Skulpturene hennes er uten funksjon, men har likevel sterke referanser til funksjonalitet, og til løsninger basert på det man måtte ha tilgjengelig av materialer, ferdighet og andre variabler. Slik sett kan man også si at skulpturene viser til en form for overlevelsesstrategi og selvberging som er på vikende front i vårt overflodssamfunn. Mange av oss er dårlig trent på pragmatisk fiksing, men kanskje er det nettopp denne formen for kunnskap som vi sårt kan komme til å trenge i framtiden når overfloden en gang tar slutt.

I mange år har Silje jobbet skulpturelt med det hun definerer som en samisk designtradisjon. Den innebærer blant annet å gjøre det beste ut av det man finner rundt seg. I arbeidet sitt søker hun også å finne fram til en form for egenvilje hos materialene hun benytter seg av, slik at de får være med å bestemme hvordan arbeidene til slutt blir. I resultatet ligger det en midlertidighet, fordi de samme materialene kan brukes til noe annet i en annen konstellasjon ved en senere anledning. Og nettopp derfor, siden man aldri vet hvilken sammenheng de ulike elementene kan komme til å inngå i neste gang, gir det heller ikke mening å endre på en bestanddel.

Pragmatisk ja, men de tilsynelatende tilfeldige komposisjonene er nøye vurdert; dermed ligger det også en slags formalisme til grunn, der dialogen med materialene er det som er avgjørende. Materialene har gjerne en spesifikk historie, som kan vise til helt spesifikke lokale forhold. Men disse historiene ligger der mer som et bakteppe, noe latent. Som med en person med sin egen personlige historie som ikke nødvendigvis brettes ut til alle og enhver, men som likevel er av betydning og preger dem. I utstillingen får egenviljen og foranderligheten i materialene også komme til uttrykk på en helt umiddelbar måte i en serie malerier. Mellom doble lag med glass får farge lov å bevege seg sakte men sikkert i løpet av hele utstillingsperioden.

Utstillingens tittel, er der ligeså mange træk, der viser fremover som bagud, er et fragment av en setning hentet fra den danske arkeologen Povl Simonsens verk «Varangerfunnene» (1959-68). «Varangerfunnene» viste at Nordkalottens historie gikk på tvers av de senere etablerte nasjonsgrensene, og var med å tydeliggjøre linjer fra steinalderen til dagens samiske befolkning. Selv om Simonsens forskning var banebrytende for synliggjøringen av samisk historie, representerte den likefult et blikk utenfra. Å innlemme tekstfragmenter fra Simonsen i egen praksis, er en måte å bruke funnene på egne premisser. Tittelen − som kan leses både som en påstand og som et spørsmål − viser samtidig til noe helt sentralt i arbeidene hennes som har med tid å gjøre: de har vært noe, de er noe nå, men de kommer også til å bli noe annet.

Silje Figenschou Thoresen (f. 1978) bor og arbeider i Kirkenes. Hun er utdannet innen møbeldesign og interiørarkitektur ved Kunsthøgskolen i Bergen og Konstfack i Stockholm. Hun har tidligere hatt separatutstillinger på visningssteder som Marabouparken Konsthall, Stockholm (2023), Kunstnerforbundet, Oslo (2020), Terminal B, Kirkenes (2019), Samisk senter for samtidskunst, Karasjok (2015) og Trondheim Kunsthall (2014). Høsten 2024 har hun utstilling ved Astrup Fearnley Museet. Silje har også deltatt på en rekke gruppeutstillinger, ved steder som Luleå-biennalen (2022), Estonian Museum of Contemporary Art, Tallin (2019), Festspillene i Nord-Norge, Harstad (2018) og Lofoten Internasjonale Kunstfestival (2017) for å nevne noen.

Takk til Sametinget/Samiske samlinger for lån av verk.

Utstillingen er støttet av Kulturrådet.