Glasset er flytende. Skapt av sand, soda og kalk ved 1250 grader. Selv ikke i sin kalde, stivnede tilstand har glassets molekyler blitt låst fast. De ligger der, hulter til bulter, og danner den forbausende stabile underkjølte væsken som glasset er.

Glasset er transparent. Man kan se gjennom det, som om det var en usynlig hinne. Men man kan også se på det, som et fysisk tilstedeværende objekt. Ved hjelp av glasset kan vi endre perspektiv og fokus uten å bevege på kroppen. Det ene øyeblikket er det der, det neste øyeblikket er det som om det ikke eksisterer.

Glasset er sterkt. Så lenge det ikke blir utsatt for harde støt, reagerer det ikke noe særlig på omgivelsene. Det kan stå der i vær og vind, og rett og slett være uslitelig, motstandsdyktig, ja, regelrett sta. Men glasset er så skjørt. Det kan knuses i tusen knas. Det går vel an å lime det sammen bit for bit. Den særegne overflaten ‒ enten den er matt eller glinsende, ruglete eller glatt ‒ vil uansett være tapt for alltid, og de limte skjøtene vil være utsatt. Så det er vel en tapt sak det glasset, hvis uhellet først er ute, hvis man ikke har trådt varsomt.

Glasset er vanskelig å kontrollere, og vanskelig å definere. Alle paradoksene det innehar som materiale, gjør at det er ladet med symbolsk potensial. Disse egenskapene har også gjort at det gjerne blir forbundet med noe luksuriøst, ja til og med på grensen til dekadent; noe man kanskje skulle tro man kunne greie seg uten i krisetider.

Utstillingen «Glasstilstander» ser nærmere på kunstnerisk utforskning av materialet glass. De deltagende kunstnerne jobber alle innenfor en Nordisk kontekst. Etter studioglassbevegelsens inntog på 1960-tallet, dukket det raskt opp mange glasshytter i Norden. I tillegg fikk man utdannelse på høyskolenivå i Sverige og Danmark. Det gjør at glasskunsten står sterkt i Norden, og spesielt i Danmark og Sverige er diskursen og praksisen rundt glasset som eksperimentelt og skulpturelt medium levende. Til utstillingen har vi invitert et utvalg kunstnere som utforsker glassets unike uttrykkspotensial. De tøyer og bøyer på materialets iboende kvaliteter, og bruker dem for det de er verdt for å lage skulpturer som også kan peke på noe utenfor seg selv. Kunsthåndverk generelt og glassblåsing spesielt, kan ses på som en form for taus kunnskap som ligger i hendene og i kroppen. En kunnskap som oppstår ved aktivt å skape og samhandle med det verden består av. Det er en ferdighet som er praktisk og ikke teoretisk; en praksis som skjer i et samspill mellom mennesker, redskaper og materialer. Den tause kunnskapen innen kunsthåndverk og glasskunst resulterer likevel gjerne i «talende» objekter. I utstillingen «Glasstilstander» rettes fokus både mot glassets spesifikke materielle egenskaper, og mot disse egenskapenes evne til å formidle noe essensielt om tilværelsen. Ordet krise har blitt brukt mye de siste årene. Kombinasjonen klimaendringer, politisk polarisering og pandemi har gjort at vi befinner oss i en konstant beredskapssituasjon. Hvordan kan glassets særegne materialegenskaper brukes for å uttrykke noe om den tiden vi lever i?

Utstillingen er kuratert av Vidar Koksvik og Torill Østby Haaland.