Det er ikke en fullkommen nasjonalromantisk illusjon der alle spor etter den maleriske prosessen er skjult. Det vi trer inn i kommer ikke til å være en fremstilling av landskapet som framstår som et vindu inn til en annen verden. Vi skal befinne oss midt i en slik verden. Og det første som vil møte oss er likevel den rå ubehandlede baksiden av malerplaten, stativet som holder den oppe, og sandsekkene som hindrer den fra å hvelve. Vi blir møtt av scenetepper og intense lyskastere. Den maleriske illusjonen er brutt og avslørt før den i det hele tatt er presentert for oss. Og så kan vi bevege oss inn i det maleriske. Inn i fjellet. Inn i maleriet som fjell, eller fjellet som maleri. Inn i en fortelling om hvordan mennesket har nærmet seg fjellet, og hvordan maleriet har bidratt til det.

«Via Norske Fjell» er Maiken Stene sitt flerårige prosjekt der hun knytter en personlig forståelse av landskap opp mot kunsthistoriske og geologiske sammenhenger. Prosjektet består av en utstillingsserie bestående av totalinstallasjoner der maleriet står sentralt. Her studerer hun hvordan historiske ideer om landskapet fortsetter å påvirke vårt forhold til naturen i dag.

Utstillingen ved Nordnorsk kunstnersenter er den fjerde i serien, og tar utgangspunkt i Maiken Stenes eget møte med Lofotens fjell. Etter et to måneders langt arbeidsopphold i Svolvær, har hun produsert en omfattende malerisk reaksjon på landskapet. De pyramideformede lofotfjellene som ruver opp fra havet, har gjennom tidene gått fra å bli kalt stygge og uframkommelige til vakre og forlokkende. Formasjonene har til alle tider svidd seg fast på folks netthinner. I sin prosess har Stene konsekvent arbeidet fritt utfra minnet, uten å bruke noe annet forelegg. Den maleriske framstillingen hennes er med andre ord en personlig transformasjon av landskapet, som bærer preg av fragmenter lik de som også befinner seg i vår bevissthet som minner. Noen ganger er de tydelige og definerte, andre ganger mer diffuse og vanskelig å få taket på.

Landskapsmaleriet har hatt en særegen posisjon i kunsthistorien. Da kunstnerne på begynnelsen av 1800-tallet startet å male bilder av stupbratte fjell og lange fjorder var de med å åpne opp øynene våre for å se, oppleve og sette pris på norsk natur. Maleriet har vært med å forme vår opplevelse av landskapet. Maleriet har også vært en måte å forstå og dokumentere det på, og med det gi en illusjon av eksakt gjengivelse. I dag trenger vi ikke lenger maleriet til å dokumentere, men det kan fortsatt være en måte å utforske og å nærme seg omgivelsene på. I Maiken Stenes installasjon spenner utforskningen fra mørke, mettede og intrikate utbroderinger, til løse, raske skisser som hinter til alt fra Peder Balke til Jackson Pollock. Som betraktere, eller fjellvandrere, får vi muligheten til å gå midt i denne maleriske landskapsutforskningen, og la perspektivet endre seg etter hvert som vi beveger oss i rommet. Hele tiden blir vi minnet på den maleriske gjengivelsen som kulisse, og kanskje også hvordan vi selv bruker det faktiske landskapet som kulisse.

Maiken Stene (f. 1983) bor og arbeider i Sokndal på Sør-Vestlandet. Hun har sin utdannelse fra Nordland kunst- og filmskole, Konsthögskolan i Malmö og The Cooper Union school of Art i New York. Hun har tidligere stilt ut ved blant annet Akershus Kunstsenter, Stavanger Kunstmuseum, LNM, Oslo Kunstforening, Hå Gamle Prestegard og Uppsala Konstmuseum. Arbeidene hennes er innkjøpt av blant annet Stavanger Kunstmuseum, REV-Ocean, Kulturetaten, UD, Equinor, Statens Konstråd og flere private samlinger. Som en sentral del av Stenes praksis driver hun også Velferden Sokndals Scene for Samtidskunst, sammen med Hans Edward Hammonds og Ingeborg Kvame. Her kurateres et sosialt og tverrkunstnerisk program for å produsere økt faglig kunnskap og bevissthet om menneskets forhold til naturen.